Der er`n, gitt!

Niese Mona og jeg har leita ei heil uke. Vi har traska frem og tilbake på stiene i Larsgården, saumfart hver centimeter av øvre og nedre gravlund, kjent et ekkelt gufs og nesten løpt ut fra gravstedet midt på natt. Vi har vært oppe i trær og under røtter, vi kjenner hver eneste benk og hvert eneste skilt i området. Vi har klødd oss i hodet, tolka og mistolka, printa ut kart og snudd dem i alle retninger, nesten på vranga! Høyre-venstre-venstre-høyre.... til slutt miste vi nesten troa på egen barneskolelærdom. Vi har vært på de merkeligste plasser i klissvåte sko og virkelig hatt mulighet til å bli både gul og blå, vi har rusla på stille stier sammen med andre som bare helt tilfeldig var ute og rusla akkurat der, vi har bøyd oss ned med hundepose og plukket opp usynlige kladaser, det var ingen som så at hunden min bare tissa, var det vel?
Og så siste innspurt, stemmen til Mona på telefonen forteller at det er kommet et nytt hint. Hiver meg i bilen, (innrømmer at konkurranseinnstinktet gjør noe med kjøringa) Mona, ring Thor Idar, ring televerket, hvem som helst! Var på nippet til å be henne ringe statsministeren, men kom på at han sjelden kan svare på noe som helst.
Idet jeg stopper utenfor huset hennes ser jeg ei grønn boks i veikanten, har sikkert sett den hundre ganger før, men aldri lagt merke til at det er en kode på den. Jippi, vi er på sporet! Full fart til Larsgården, finner ganske fort nummer 4705, så 4704, 4703...... Hvor er 4707??? Roter oss litt bort, 4712? Næh.
Tre ungdommer på sykkel er tydeligvis på samme spor som oss, ok, kom igjen, dere sykler, vi kjører bil! En plutselig innskytelse får meg til å forstå at vi er på feil side av veien. Vi må krysse, komme oss forbi de ungdommene, komme frem til neste boks før dem. Nå blir høyre og venstre virkelig satt på prøve i et forsøk på å svinge begge veier omtrent samtidig, bråstopper foran neste boks, Mona hopper ut av bilen før jeg får stoppet. I neste sekund signaliserer hun at det er rett nummer, og så ligger hun omtrent langflat i gresset og leter med begge hender. Jeg parkerer så fort (og lite ulovlig) som jeg kan, løper frem til boksa og gir meg til å grafse med fingrene i det dype gresset.
Og der, der er`n, gitt!

27 kilo valp i farta.

Sitter på gulvet og koser med Laika, min vakre unghund som blir to år neste måned. Hun strekker hodet opp mot meg og lar tunga kjærtegne meg under haka. Hun er stor og sterk, vilter og leken,  men i slike stunder er hun bare mild og forsiktig. Jeg legger ansiktet mot den glatte, myke pelsen hennes og nyter et sjeldent øyeblikk av tosomhet.
Plutselig blir jeg oppmerksom på en buldring, som en hel hjorteflokk på flukt, eller et elefantopptog ute av kontroll. Det kommer nærmere, blir sterkere.......
For sent skjønner jeg hva det er, det er Hoksi på vei opp trappa! Beistet har kurs rett mot meg, tar sats på et par meters avstand og landet rett oppå ryggen min så jeg flater ut. Tunga hans sveiper ivrig over hele ansiktet mitt, de enorme labbene hans tramper over meg mens vi begge forsøker å gjenvinne balansen.
Og underst ligger Laika, med meg og 27 kilo valp kavende over seg!

Hva er det Caprino sanser?

Den dagen jeg kom hjem fra dyrlegen uten Kellyjenta la jeg en stein med navnet hennes ved en disse mellom to gamle furutrær i utkanten av hagen. Jeg satte ned en bukett roser, satte meg på dissa og lot tankene vandre. Caprino satte seg ved siden av steinen, strakte seg over den og snuste på blomstene, før han la seg ned foran meg.
Jeg syntes det var utrolig rørende, selv om jeg visste at det selvfølgelig var helt tilfeldig. Kelly var ikke begravd der, det var bare en minneplass, en stein med navnet hennes på. Caprino kan ikke lese, han er i det hele tatt ikke den smarteste hunden jeg kjenner.
Men nå begynner jeg å lure! Hver eneste gang han er løs i hagen går han bort dit, snuser på steinen og løfter på bakfoten. Det er som om han markerer at dette er hans territorie, at her er det noe som er hans, noe han ikke vil gi fra seg.
Så hva er det han sanser? Følte og forsto han at det var her jeg tok det siste farvel? Forsto han allerede da at hun var borte, at hun ikke skulle komme tilbake?
Ikke vet jeg hva som skjer inni hodet hans, men en ting vet jeg: minnestedet mitt er ikke bare mitt, det er Caprino`s også. Og skulle vi være heldig å få sol i løpet av sommeren får han det helt for seg selv, sånn som han urinerer!!

Å leve med en kleptoman.

Lille Hoksi Manitu har ei seng på stua, full av leker i alle fasonger og av mange materialer. Han elsker melkekartonger, og har funnet ut hvordan han enkelt skal få dem til å formere seg. To overdimensjonerte fremlabber godt plassert på kartongen, et grepa tak med kjeften, og så er det bare å riste.
Kosebamser er også stas, men det er litt vanskelig å holde rede på hvilke som er hans og hvilke som tilhører Malin. De beste kosebamsene har lang hale, de kan avlives ved å slenge dem kraftig mot gulvet, veggen, en stol eller for den del en menneskelegg.
Lange strimler av tovet ull er heller ikke å forakte, de egner seg særdeles godt til drakamper. Jeg holder den ene enden, han den andre, og så drar vi så hardt vi kan. Under en slik kamp lønner det seg å skifte grep ofte, da slipper han den såvidt, for så å feste tennene rundt den igjen og dra med fornyet kraft.
Det tok sin tid før jeg forsto hva han egentlig drev med. For hvert nye grep var han en cm nærmere fingrene mine!
Men i kveld frister ingen av lekene hans, han er tydelig på jakt etter nye trofeer. Dagboka til Malin er det første på menyen, så et lite skrin som hun har skattene sine i.
Penalhuset hennes nedlegger han tre! ganger, til tross for at jeg dytter det godt ned i ranselen og drar til snora. En sofapute, strikketøyet mitt, et par ikke helt rene strømper, et stearinlys med stake, meldeboka hennes og en bukett tusenfryd står også høyt i kurs.
Og jeg etter, tar fra han alle disse fantastiske byttene og gir han en uttygd (og kjedelig lovlig) kosebamse.
Greit det, for så vidt, på den måten får jeg vist han hva som er lov og ikke lov.
Men når røveren stolt kommer bærende med en biffkniv er grensa nådd!

God natt, Hoksi, vi sees i morgen.

Vakre lille ulvegutten er 6 måneder i dag.

Den lille valpen som sov på fanget mitt for litt siden er blitt en stor, flott hund. Går han opp på to kan han legge frembeina på skuldrene mine, og når vi går tur kan jeg klappe han på hodet uten å bøye meg ned. Han vokser så fort at jeg vurderer å måle han før og etter tur!
Men inni hodet sitt er han heldigvis fremdeles en liten valp som elsker lek og moro, som biter seg fast i øret til reservemamma Laika og løper av gårde med henne, som ikke klarer å styre blæra si når han blir opphisset.
Med så stor valp blir det også store skvetter, og dagene går med til å løpe rundt med dopapir og vaskemiddel på sprayflaske. Men han er verd det, skjønn som han er.

En ny hverdag for Caprino

Lillebror Caprino savner Kelly, det er det ingen tvil om. Det er 6 dager siden hun døde, og han har kanskje spist to skåler mat i denne perioden. Han bare snuser på maten sin, tar en bit eller to, og går sin vei.
Han ligger ikke på den vante plassen sin foran sofaen heller, han flytter seg hele tiden avhengig av hvor jeg er.
Han ligger og stirrer tomt ut i lufta, eller han kikker bak seg for å se om hun kommer.
Stakkars gutten, han har levd sammen med Kelly siden han var en liten hvalp, og vi feira åtteårs-dagen hans med å ta henne fra han!
Men vi ser også positive øyeblikk. Når vi prøver å avlede han med lek følger han med på en helt annen måte enn før. Nå er der ingen Kelly som stopper han med bjeffing. Nå kan vi søse og leke med han uten at hun bjeffer så voldsomt at vi må stoppe før leken egentlig har begynnt.
Spesielt Malin setter stor pris på dette, og de leker sammen som aldri før. Da opplever Caprinogutten bekymringsløse stunder, øyeblikk uten savn og sorg. Men straks leken er over ser vi tungsinnet komme sigende. Stakkar, han kommer nok til å savne henne lenge, han har aldri gjort noe som helst uten henne, nå har han ingen bestevenn å sove sammen med, gå tur sammen med, slappe av med.
Nå må han lære å leve uten henne.

Takk for all kjærlighet og vennskap, kjære Kellyjenta mi.

Du forlot oss i går, vennen min, men du vil alltid leve videre i hjertene våre, og gjennom arbeidet til Kellys Håp.
Det var jeg, den du elsket aller mest, den du stolte så totalt på, som var aktor, forsvarer og dommer.
I mange uker veide jeg for og imot, var du frisk nok til å leve? Var du så svekket at det var best for deg å slippe?
Som aktor argumenterte jeg for fellende dom, og la frem bevis på alderdomsvekkelse i form av ustøhet, stivhet, epileptiske anfall og redusert evne til å leve et verdig liv. Forsvareren var rask til å komme med motargument. Du viste fremdeles glede over korte turer, du satte pris på små økter med lek, matlysten var fremdeles på topp. Og ikke minst, du elsket å tilbringe tid sammen med meg og jublet av glede når jeg kom hjem.
Men til slutt satte dommeren strek for all argumentering, og avsa dommen. Livet ditt skulle avsluttes. Du skulle dø mens du fremdeles hadde livskvalitet og livsglede, du skulle slippe å svekkes mer, slippe å tape gleden over livet.
Du skulle få dø med den samme verdigheten du hadde levd med, du skulle få være en lykkelig hund til siste sekund.
Dagene etter at dommen hadde falt og time hos dyrlege Emma var bestilt var grusomme!!! Jeg elsket deg så utrolig høyt, det var dyp, inderlig og gjensidig kjærlighet mellom oss, og jeg slet med avgjørelsen som var tatt. Forsvareren ville ikke legge saken fra seg, det var så mange gode grunner til å omgjøre dommen.
Men jeg forsto, og klarte heldigvis å holde fast på, at avgjørelsen var tatt på grunnlag av kjærlighet til deg. Det var egoismen i meg som argumenterte for at du skulle få leve en stund til, det var mitt sterke behov for å beholde deg.
Det var ikke ditt beste forsvareren argumenterte for, det var mitt ønske om å utsette sorgen. Så når dagen kom var dommeren urokkelig. Tiden var inne, du skulle forlate oss. Du skulle ikke leve et stadig mer forringet liv for vår del.

Mange medlemmer av flokken din var samlet rundt deg denne siste stunden, og dyrlege Emma tok imot oss med varme, omsorg og respekt. Du slapp å bli løftet opp på bordet, du fikk sitte på gulvet, trygg og tillitsfull. Du var aldri redd for noe sammen med meg, du stolte på meg hele veien.
Da trettheten kom sigende la du deg ned med hodet inntil meg, lukket øynene og stønnet av velvære når jeg klødde deg i øret. Malin la seg ned på gulvet, tett inntil deg, og klappet og strøk deg. Vibeke og Mona satt like ved. På venterommet satt tante, så Malin skulle ha noen å gå til om det ble behov. Men Malin ble hos deg til det siste, hun vek ikke fra din side.
Vi ble værende en stund etter at hjertet ditt hadde sluttet å slå, det var så vanskelig å forlate deg der. Men vi visste at du hadde fått fred, at du slapp å oppleve fornedring, smerte og akterutseiling.
Da vi tilslutt forlot rommet, med deg liggende på gulvet, var det med elver av tårer, med dyp sorg.
Men det var også med god samvittighet. Jeg hadde elsket deg høyt nok til å la deg gå.

Et liv går mot slutten.

I det øyeblikk man tar på seg ansvaret for et dyr har man forpliktet seg til en dag å ta den vanskelige avgjørelsen. Som ansvarlig dyreeier har man ikke lov å prioritere seg selv og sine egne følelser når tiden kommer da dyret bør få slippe mer.
Det er vondt, knallvondt, men helt nødvendig.
Og nå er tiden kommet for min elskede Kelly. Hunden over alle hunder i hjertet mitt er sliten nå.

Starten på vårt liv sammen var mer enn traumatisk, for Kelly var redd og usikker og klarte å vri seg løs og stikke. Hun var så redd at hun ikke lot mennesker komme nær henne i det hele tatt, så det var umulig å få tak i henne.
Etter 22! døgn med intens leting og noen korte glimt på avstand fikk vi fanget henne i en felle. Da var hun blitt tilnærmet vill, og vi måtte gi henne beroligende medisin før vi kunne ta henne ut av fella.
Heldigvis hadde jeg avspaseringstimer og en forståelsefull sjef, så jeg kunne ligge på gulvet sammen med henne et helt døgn og bare stryke, prate og skape trygghet. Etter det har jeg vært selve innholdet i livet hennes, og vi har hatt 7 gode år sammen.
Fremdeles setter Kellyjenta mi pris på en tur i skogen, fremdeles har hun den samme gode matlysten. Fremdeles blir hun overlykkelig når hun ser meg, og hun elsker å tilbringe tid sammen med meg.
Derfor avslutter vi nå, mens livet fortsatt er noenlunde godt.
Takket være Kelly og hennes vanskelige start sammen med oss finnes det i dag en dyrevenngruppe som rykker ut og hjelper til når hunder kommer bort fra menneskene sine.
Minnet om Kelly vil alltid leve videre gjennom Kelly`s Håp.

Oppdrag "Redd Ziko" gjennomført med glans.

Kelly kom hjem klokka fem i dag, sammen med Ziko og mennesket hans. De var alle i strålende humør, mennesket mest av alle. Kelly har vært hos Ziko i tre dager, og sammen har de til fulle vist at han har forutsetninger til å leve et lykkelig hundeliv hvis han bare får en hundevenn.
Sammen med Kelly taklet han menneskets fravær, han la seg rolig ned og slappet av ved siden av henne. Borte var uroen, fortvilelsen og panikken som har plaget han hver gang mennesket hans måtte la han være alene.
Gode, gamle Kelly har gjort en fantastisk jobb, hun har hjulpet en venn i nød, hjulpet han til å vise at livet kan være bedre enn alternativet.
Menneskets bekymring og dårlige samvittighet var sterkt redusert, de plagede tankene og følelsene erstattet med håp.
Om hun bare finner et nytt menneske til Ziko, et menneske som også har en hundevenn til han, kan hun gravlegge den vonde samvittigheten i stedet for å gravlegge Ziko.

Kelly redder Ziko`s liv.

Ziko er en vakker Gordon Setter på 4 år, som dessverre har utviklet separasjonsangst. Liv Hilde, som eier han, har spurt de fleste og prøvd det meste, men er kommet til at det beste for Ziko vil være å få slippe mer. Hun tar den tunge avgjørelsen at Ziko skal dø, bare 4 år gammel. Da er det vi kommer på å prøve en siste ting, i et siste desperat forsøk på å unngå avliving.
Kelly, en trygg og rolig dame på snart ti. Stødig og sikker, bestemt og trygg, og viktigst av alt, helt rolig når hun blir alene! Kan hun være redningen? Kan det tenkes at Ziko vil roe seg ned dersom han får selskap? Er det ganske enkelt en hundevenn han trenger?
Kelly drar på besøk, eller oppdrag angstdemping. Og hva skjer? Allerede neste dag kan eieren forlate leiligheta i ti minutter uten at Ziko flipper ut. Litt senere på dagen blir hun borte en hel time. Hun sitter i leiligheta over og lytter. Ikke en lyd! Ingen tegn til uro. Går ned igjen og finner begge hundene liggende rolig og avslappet. Nytt forsøk, denne gangen en og en halv time, samme gode resultat.
Alt tyder på at Ziko kan leve et godt liv bare han får en trygg og rolig, firbeint samboer.
Nå er det gått et døgn, Kelly blir hos han to døgn til, så får vi se hvordan det går. Han skulle vært død noen timer nå, men han lever, og han er rolig! Det virker lovende, kanskje skal han få leve videre?

Stakkars Maximus er syk.

Maximus, den snille og gode hesten som Malin bruker å ri, er blitt syk. Han har feber og dårlig matlyst, i likhet med flere hester på stallene i området. Han setter pris på at vi tar med epler til han, men spiser lite av den vanlige maten sin. Men stell og kos er godt allikevel, da.
Malin kan selvfølgelig ikke ri Max nå, så i dag fikk hun låne en annen hest, lille kjappe Tundra. Du snakker om krutt! Den lille kroppen sitret av energi, det var ikke snakk om å sjenkle, bare tenke sjenkel, så suste hun av gårde. Noe helt annet enn Max, som må drives og jobbes med hele tiden.  På sidelinja sto jeg , som vanligvis er totalt avslappet når Malin rir, og holdt pusten. Kan dette gå bra? Jada, det gjorde det, og hele ansiktet til Malin fortalte at dette var gøy!
Jeg har vurdert litt frem og tilbake om hun er klar til å bli med på moskus-safari på Dovrefjell til sommeren, kommet frem til at hun er god nok, under litt tvil. Vel, den tvilen forsvant i dag, jenta skal på ridetur i fjellheimen, ja!

Vinter i kosekroken

Har laga meg en kosekrok inne i karnappet, her sitter jeg med vindu og utsikt på tre kanter, og stua og peisen på den fjerde kanten. Utsikt rett til hundegården, mye underholdning der med valp, unghund og to voksne hunder. Akkurat nå er det vinter der ute, masse deilig snø som kan spises, graves i og lekes med. Snøen har lagt seg på selve nettingen, og når de kommer borti den drysser det ned, noe som leder til hopp og sprett og leken bjeffing.
Masse grønne planter i vinduskarmen gir en følelse av vår, i sterk kontrast til det eventyrlandskapet jeg kikker ut på. Laptopen på fanget og kaffekoppen innenfor rekkevidde, har det egentlig utrolig godt!
I kveld skal jeg markere Blue Butterfly Day og tenne lys her i kroken min, spesielt med ei god venninne i tankene. Tenker på hvor godt jeg har det, og er takknemlig for alle sorgene jeg ikke har hatt.

Osteoporose og tissetrengte hunder.

Har vært i ei elendig form i natt, med mageknip og kulsinger. Så da valpen måtte ut prøvde jeg å være¨å rask som mulig. Det var ikke særlig lønnsomt! Idet jeg stakk beina inn i tøflene krølla den ene tåa seg, og jeg kjente en umiskjennelig smerte og hørte en liten kneppelyd! Ja, rakk å få ut valpen før det var for sent, og så krøp jeg slukøra til sengs igjen, med mageknip, kvalme OG brukket tå!

Hevnen er våt!

Laika har løpetid og er litt streng med Hoksi for tiden. Etter iherdige forsøk på å oppdra guttungen blir hun tørst og går til vannskåla. Da legger pøbelen ene gigantlabben sin på skalla hennes og trykker henne ned i vannet!

Det fosser ned.

Himmelen har åpnet seg, det fosser ned i enorme mengder. Maken ringer når jeg er på vei hjem fra jobb, vegen vår er ødelagt, går ikke an å kjøre der. Ok, jeg parkerer bilen lenger nedi bakken og trasker hjem, nedlasset med varer. Har ikke hette, nakken er blottlagt for været, som altså fosser ned i enorme mengder. Skritter over ei grøft som jeg ikke kan huske å ha sett før, så ei grøft til før jeg bokstavlig talt vasser oppover bakken. Innen jeg når ytterdøra er jeg gjennomvåt, kald og ikke helt blid. Men nå er jeg i alle fall inne, nå blir jeg ikke våtere. Sparker av meg støvlene, strømpene er de eneste tørre plaggene. Åpner innerdøra for å hilse på fire hunder som er glad og lykkelig for å se meg, da jeg forstår at valpen er så lykkelig at han ikke klarer å holde seg. Det fosser ned i enorme mengder, rett på strømpene mine!

Midnattstur i skogen.

Det er kveldens siste luftetur for Laika og Hoksi, og idet vi skal gå inn igjen får Laika en knakende god ide. Som et lyn stikker hun ut av hagen med kurs for skogen. Jeg loser Hoksi inn i gangen, tar på meg støvler og trasker etter henne. Det er ingen grunn til panikk, jeg vet nøyaktig hva som har stukket henne, så det er bare å traske etter. Opp bakken, ta av ved grinda og følge skogsveien et stykke. Og ganske riktig, det står hun og tygger på et hjorteskinn som hun måtte gå ifra dagen før. Og der står jeg, ved midnatt, ute i skogen i pysjamas og støvler!

Det er noen som kan å nyte snøen, tydeligvis.

Det daler sakte, lett og fin snø, ikke akkurat det jeg ønsker mest ! Men lille Hoksi syns det er deilig. Han stiller seg midt på plassen, glemmer at vi egentlig er ute fordi han skal tisse, løfter hodet og gjør seg tilsynelatende klar til å ule. Endelig! Endelig skal jeg få høre ulven i han, hittil er det bare maken min som har fått oppleve det. Den lille ulvegutten åpner munnen mens jeg holder pusten i spenning. Så lukker han øynene og nyter snøen som treffer tungen hans. Ikke noe ul, ikke en lyd i det hele tatt, bare ren nytelse av de små, hvite snøflakene.

Språksnubling.

Er i dusjen sammen med Hoksi Manitu, må trene når han enda er liten og håndterlig. Etter en stund syns han at det begynner å bli nok, og vil gå ut av dusjen. Da stiller Malin seg i dusjåpninga og er "gangsperre!"

Maken har leita frem pistolen

Etter uker med renslighetstrening, megling mellom tre generasjoner hund og daglige demonstrasjoner av reinspikka galskap (les: foring av hundene) har han fått nok, leita frem pistolen og iført seg ei bister maske.
Ikke så veldig rart, egentlig.
Han går her sammen med hundene hele dagen, tørker opp dammer, vasker gulv, oppdrar og koser, alt mens han gleder seg til jeg skal komme hjem fra jobb.
Og hva skjer? Når jeg har hilst på Malin, og gitt hver enkelt hund en real dose oppmerksomhet kjenner jeg en finger prikke meg på skuldra, og hører en sliten stemme: "Jeg også er her."
Stakkars maken min, ikke rart han vil på pistolklubbet og møte folk!

Håndarbeid og gamle katter.

Fikk en ledig stund for meg selv i dag, yes, frem med nål og tråd, her skal det ordnes puter til kosekroken! Tre hunder i hundegården, ok, ingen problem med dem. Valpen får utlevert favorittleken, så han legger seg fint ned på plassen sin og tygger i vei. Krøller meg sammen i sofaen, for en gangs skyld bare jeg, TVen og håndarbeidet. Tror jeg.......   Hører noen lyder under sofaen, sikkert bare valpen som har flytta litt på seg. Tror jeg......
Plutselig kommer noe oransje susende! Jeg skvetter til, ene  handa fyker opp i refleks. For sent går det opp for meg at hånda, den med nåla selvfølgelig, har kurs rett mot katten Felix som kommer inn for landing i fanget mitt. To hyl, det ene fra meg, det andre virker utenomjordisk, 20 klør som spinner på låra mine, og Felix er vekk. Det samme er nåla, som via en tynn tråd er fast i puta! Katten fyker opp loftstrappa, puta etter, og det kan bare bety en ting: pus er blitt nålepute! 

Gamlemor skal få sove i fred.

Kelly på snart ti er for gammel til å sette pris på valpens nattlige lek, og tar han litt for hardt. Egentlig skulle valpen sove i bur, vi har kjøpt et stort, flott bur med tanke på at han skal vokse masse. Men der vil han ikke være, det var der han skada foten sin i et desperat forsøk på å komme seg ut. Så hva gjør vi da for å unngå valpeoppdragelse etter sur-tispe-metoden? Jo, vi tilbyr gamlemor å sove i buret! Forsiktig inn, snuse litt rundt, dette er hun ikke vant til. Så faller hun sammen med et langtrukket, lettet sukk. God natt.

Klar melding fra niåringen.

Malin deler ut Loveharts, en til mamma og en til pappa. På begge står det "in love." Skal ikke Vidar få en da? Finn en med riktig tekst til han. Hvorpå hun blar gjennom dropsene og legger et foran han. "Bye bye."

God lørdags morgen.

Dagen starter klokka 05.30 med en skikkelig eksplosjon! Bråvåkner av at Hoksi hyler slik bare små valper kan, og gamlemor Kelly knurrer som et uvær. Spretter ut av senga, mister balansen og slår handflata i gulvet, rett i en glatt, delvis flytende klatt tarminnhold! For ikke å tryne griper jeg selvfølgelig tak i dørhandtaket, hvorpå jeg glipper taket så handa sklir nedover døra. "Jan, hent dopapir, Malin, hent sepe, kan noen hjelpe meg å holde de andre hundene unna?" I kroken ved siden av meg sitter stakkars Hoksi og trenger trøst, ok, den andre handa mi er rein, jeg skal klappe deg lille venn.
Etter en stund er soverommet reint og fint igjen, best å få ut valpen før den tisser på gulvet.
En tur ut i nysnøen, så er det tilbake til soverommet og senga, drar dyna godt opp over skuldrene, Malin (som er torden-og-lyn-flyktning) i den ene armkroken, valpen i den andre, legg dere ned og sov noen timer til.
Langt, langt borte fra hører jeg en lyd, ligger og lytter en stund, vil ikke identifisere den! Det er Laika som traver frem og tilbake ved gangdøra, pistrer og piper og forteller i klartekst at hun har et viktig ærend.
Ut igjen, inn igjen og under dyna for et nytt forsøk, men søvnen vil ikke gripe tak i meg igjen. Det er noe som ikke stemmer, ett eller annet jeg ikke har gjort. Ligg helt rolig, så titter Ole Lukkøye frem fra bak skapet, under senga eller hvor han nå er, bare få fire hunder, maken og en niåring til å være musestille, det burde ikke være noen sak.
Kjenner søvnen krype innpå da jeg skjønner hva som mangler, jeg må ut og tisse!

Hjelp, Hoksi har ikke vondt i foten mer!

Hoksi Manitu, verdens nydeligste lille ulvehund, har glemt at han har en skadd fot. Prøv å fortelle en valp på tre måneder at han skal ta det med ro i 14 dager til, da. Han har bristet albuen sin, og skal holde seg mest mulig i ro, og det funka greit det, så lenge han hadde vondt. Men nå er det full fart og hopp og sprett, så jeg sitter bare og venter på hylet som forteller meg at skaden er forverret. Det skal bli 14 lange dager før vi kan slappe av, forstår jeg.