Lillebror Caprino savner Kelly, det er det ingen tvil om. Det er 6 dager siden hun døde, og han har kanskje spist to skåler mat i denne perioden. Han bare snuser på maten sin, tar en bit eller to, og går sin vei.
Han ligger ikke på den vante plassen sin foran sofaen heller, han flytter seg hele tiden avhengig av hvor jeg er.
Han ligger og stirrer tomt ut i lufta, eller han kikker bak seg for å se om hun kommer.
Stakkars gutten, han har levd sammen med Kelly siden han var en liten hvalp, og vi feira åtteårs-dagen hans med å ta henne fra han!
Men vi ser også positive øyeblikk. Når vi prøver å avlede han med lek følger han med på en helt annen måte enn før. Nå er der ingen Kelly som stopper han med bjeffing. Nå kan vi søse og leke med han uten at hun bjeffer så voldsomt at vi må stoppe før leken egentlig har begynnt.
Spesielt Malin setter stor pris på dette, og de leker sammen som aldri før. Da opplever Caprinogutten bekymringsløse stunder, øyeblikk uten savn og sorg. Men straks leken er over ser vi tungsinnet komme sigende. Stakkar, han kommer nok til å savne henne lenge, han har aldri gjort noe som helst uten henne, nå har han ingen bestevenn å sove sammen med, gå tur sammen med, slappe av med.
Nå må han lære å leve uten henne.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar