Takk for all kjærlighet og vennskap, kjære Kellyjenta mi.

Du forlot oss i går, vennen min, men du vil alltid leve videre i hjertene våre, og gjennom arbeidet til Kellys Håp.
Det var jeg, den du elsket aller mest, den du stolte så totalt på, som var aktor, forsvarer og dommer.
I mange uker veide jeg for og imot, var du frisk nok til å leve? Var du så svekket at det var best for deg å slippe?
Som aktor argumenterte jeg for fellende dom, og la frem bevis på alderdomsvekkelse i form av ustøhet, stivhet, epileptiske anfall og redusert evne til å leve et verdig liv. Forsvareren var rask til å komme med motargument. Du viste fremdeles glede over korte turer, du satte pris på små økter med lek, matlysten var fremdeles på topp. Og ikke minst, du elsket å tilbringe tid sammen med meg og jublet av glede når jeg kom hjem.
Men til slutt satte dommeren strek for all argumentering, og avsa dommen. Livet ditt skulle avsluttes. Du skulle dø mens du fremdeles hadde livskvalitet og livsglede, du skulle slippe å svekkes mer, slippe å tape gleden over livet.
Du skulle få dø med den samme verdigheten du hadde levd med, du skulle få være en lykkelig hund til siste sekund.
Dagene etter at dommen hadde falt og time hos dyrlege Emma var bestilt var grusomme!!! Jeg elsket deg så utrolig høyt, det var dyp, inderlig og gjensidig kjærlighet mellom oss, og jeg slet med avgjørelsen som var tatt. Forsvareren ville ikke legge saken fra seg, det var så mange gode grunner til å omgjøre dommen.
Men jeg forsto, og klarte heldigvis å holde fast på, at avgjørelsen var tatt på grunnlag av kjærlighet til deg. Det var egoismen i meg som argumenterte for at du skulle få leve en stund til, det var mitt sterke behov for å beholde deg.
Det var ikke ditt beste forsvareren argumenterte for, det var mitt ønske om å utsette sorgen. Så når dagen kom var dommeren urokkelig. Tiden var inne, du skulle forlate oss. Du skulle ikke leve et stadig mer forringet liv for vår del.

Mange medlemmer av flokken din var samlet rundt deg denne siste stunden, og dyrlege Emma tok imot oss med varme, omsorg og respekt. Du slapp å bli løftet opp på bordet, du fikk sitte på gulvet, trygg og tillitsfull. Du var aldri redd for noe sammen med meg, du stolte på meg hele veien.
Da trettheten kom sigende la du deg ned med hodet inntil meg, lukket øynene og stønnet av velvære når jeg klødde deg i øret. Malin la seg ned på gulvet, tett inntil deg, og klappet og strøk deg. Vibeke og Mona satt like ved. På venterommet satt tante, så Malin skulle ha noen å gå til om det ble behov. Men Malin ble hos deg til det siste, hun vek ikke fra din side.
Vi ble værende en stund etter at hjertet ditt hadde sluttet å slå, det var så vanskelig å forlate deg der. Men vi visste at du hadde fått fred, at du slapp å oppleve fornedring, smerte og akterutseiling.
Da vi tilslutt forlot rommet, med deg liggende på gulvet, var det med elver av tårer, med dyp sorg.
Men det var også med god samvittighet. Jeg hadde elsket deg høyt nok til å la deg gå.