Der er`n, gitt!

Niese Mona og jeg har leita ei heil uke. Vi har traska frem og tilbake på stiene i Larsgården, saumfart hver centimeter av øvre og nedre gravlund, kjent et ekkelt gufs og nesten løpt ut fra gravstedet midt på natt. Vi har vært oppe i trær og under røtter, vi kjenner hver eneste benk og hvert eneste skilt i området. Vi har klødd oss i hodet, tolka og mistolka, printa ut kart og snudd dem i alle retninger, nesten på vranga! Høyre-venstre-venstre-høyre.... til slutt miste vi nesten troa på egen barneskolelærdom. Vi har vært på de merkeligste plasser i klissvåte sko og virkelig hatt mulighet til å bli både gul og blå, vi har rusla på stille stier sammen med andre som bare helt tilfeldig var ute og rusla akkurat der, vi har bøyd oss ned med hundepose og plukket opp usynlige kladaser, det var ingen som så at hunden min bare tissa, var det vel?
Og så siste innspurt, stemmen til Mona på telefonen forteller at det er kommet et nytt hint. Hiver meg i bilen, (innrømmer at konkurranseinnstinktet gjør noe med kjøringa) Mona, ring Thor Idar, ring televerket, hvem som helst! Var på nippet til å be henne ringe statsministeren, men kom på at han sjelden kan svare på noe som helst.
Idet jeg stopper utenfor huset hennes ser jeg ei grønn boks i veikanten, har sikkert sett den hundre ganger før, men aldri lagt merke til at det er en kode på den. Jippi, vi er på sporet! Full fart til Larsgården, finner ganske fort nummer 4705, så 4704, 4703...... Hvor er 4707??? Roter oss litt bort, 4712? Næh.
Tre ungdommer på sykkel er tydeligvis på samme spor som oss, ok, kom igjen, dere sykler, vi kjører bil! En plutselig innskytelse får meg til å forstå at vi er på feil side av veien. Vi må krysse, komme oss forbi de ungdommene, komme frem til neste boks før dem. Nå blir høyre og venstre virkelig satt på prøve i et forsøk på å svinge begge veier omtrent samtidig, bråstopper foran neste boks, Mona hopper ut av bilen før jeg får stoppet. I neste sekund signaliserer hun at det er rett nummer, og så ligger hun omtrent langflat i gresset og leter med begge hender. Jeg parkerer så fort (og lite ulovlig) som jeg kan, løper frem til boksa og gir meg til å grafse med fingrene i det dype gresset.
Og der, der er`n, gitt!

27 kilo valp i farta.

Sitter på gulvet og koser med Laika, min vakre unghund som blir to år neste måned. Hun strekker hodet opp mot meg og lar tunga kjærtegne meg under haka. Hun er stor og sterk, vilter og leken,  men i slike stunder er hun bare mild og forsiktig. Jeg legger ansiktet mot den glatte, myke pelsen hennes og nyter et sjeldent øyeblikk av tosomhet.
Plutselig blir jeg oppmerksom på en buldring, som en hel hjorteflokk på flukt, eller et elefantopptog ute av kontroll. Det kommer nærmere, blir sterkere.......
For sent skjønner jeg hva det er, det er Hoksi på vei opp trappa! Beistet har kurs rett mot meg, tar sats på et par meters avstand og landet rett oppå ryggen min så jeg flater ut. Tunga hans sveiper ivrig over hele ansiktet mitt, de enorme labbene hans tramper over meg mens vi begge forsøker å gjenvinne balansen.
Og underst ligger Laika, med meg og 27 kilo valp kavende over seg!

Hva er det Caprino sanser?

Den dagen jeg kom hjem fra dyrlegen uten Kellyjenta la jeg en stein med navnet hennes ved en disse mellom to gamle furutrær i utkanten av hagen. Jeg satte ned en bukett roser, satte meg på dissa og lot tankene vandre. Caprino satte seg ved siden av steinen, strakte seg over den og snuste på blomstene, før han la seg ned foran meg.
Jeg syntes det var utrolig rørende, selv om jeg visste at det selvfølgelig var helt tilfeldig. Kelly var ikke begravd der, det var bare en minneplass, en stein med navnet hennes på. Caprino kan ikke lese, han er i det hele tatt ikke den smarteste hunden jeg kjenner.
Men nå begynner jeg å lure! Hver eneste gang han er løs i hagen går han bort dit, snuser på steinen og løfter på bakfoten. Det er som om han markerer at dette er hans territorie, at her er det noe som er hans, noe han ikke vil gi fra seg.
Så hva er det han sanser? Følte og forsto han at det var her jeg tok det siste farvel? Forsto han allerede da at hun var borte, at hun ikke skulle komme tilbake?
Ikke vet jeg hva som skjer inni hodet hans, men en ting vet jeg: minnestedet mitt er ikke bare mitt, det er Caprino`s også. Og skulle vi være heldig å få sol i løpet av sommeren får han det helt for seg selv, sånn som han urinerer!!

Å leve med en kleptoman.

Lille Hoksi Manitu har ei seng på stua, full av leker i alle fasonger og av mange materialer. Han elsker melkekartonger, og har funnet ut hvordan han enkelt skal få dem til å formere seg. To overdimensjonerte fremlabber godt plassert på kartongen, et grepa tak med kjeften, og så er det bare å riste.
Kosebamser er også stas, men det er litt vanskelig å holde rede på hvilke som er hans og hvilke som tilhører Malin. De beste kosebamsene har lang hale, de kan avlives ved å slenge dem kraftig mot gulvet, veggen, en stol eller for den del en menneskelegg.
Lange strimler av tovet ull er heller ikke å forakte, de egner seg særdeles godt til drakamper. Jeg holder den ene enden, han den andre, og så drar vi så hardt vi kan. Under en slik kamp lønner det seg å skifte grep ofte, da slipper han den såvidt, for så å feste tennene rundt den igjen og dra med fornyet kraft.
Det tok sin tid før jeg forsto hva han egentlig drev med. For hvert nye grep var han en cm nærmere fingrene mine!
Men i kveld frister ingen av lekene hans, han er tydelig på jakt etter nye trofeer. Dagboka til Malin er det første på menyen, så et lite skrin som hun har skattene sine i.
Penalhuset hennes nedlegger han tre! ganger, til tross for at jeg dytter det godt ned i ranselen og drar til snora. En sofapute, strikketøyet mitt, et par ikke helt rene strømper, et stearinlys med stake, meldeboka hennes og en bukett tusenfryd står også høyt i kurs.
Og jeg etter, tar fra han alle disse fantastiske byttene og gir han en uttygd (og kjedelig lovlig) kosebamse.
Greit det, for så vidt, på den måten får jeg vist han hva som er lov og ikke lov.
Men når røveren stolt kommer bærende med en biffkniv er grensa nådd!

God natt, Hoksi, vi sees i morgen.

Vakre lille ulvegutten er 6 måneder i dag.

Den lille valpen som sov på fanget mitt for litt siden er blitt en stor, flott hund. Går han opp på to kan han legge frembeina på skuldrene mine, og når vi går tur kan jeg klappe han på hodet uten å bøye meg ned. Han vokser så fort at jeg vurderer å måle han før og etter tur!
Men inni hodet sitt er han heldigvis fremdeles en liten valp som elsker lek og moro, som biter seg fast i øret til reservemamma Laika og løper av gårde med henne, som ikke klarer å styre blæra si når han blir opphisset.
Med så stor valp blir det også store skvetter, og dagene går med til å løpe rundt med dopapir og vaskemiddel på sprayflaske. Men han er verd det, skjønn som han er.

En ny hverdag for Caprino

Lillebror Caprino savner Kelly, det er det ingen tvil om. Det er 6 dager siden hun døde, og han har kanskje spist to skåler mat i denne perioden. Han bare snuser på maten sin, tar en bit eller to, og går sin vei.
Han ligger ikke på den vante plassen sin foran sofaen heller, han flytter seg hele tiden avhengig av hvor jeg er.
Han ligger og stirrer tomt ut i lufta, eller han kikker bak seg for å se om hun kommer.
Stakkars gutten, han har levd sammen med Kelly siden han var en liten hvalp, og vi feira åtteårs-dagen hans med å ta henne fra han!
Men vi ser også positive øyeblikk. Når vi prøver å avlede han med lek følger han med på en helt annen måte enn før. Nå er der ingen Kelly som stopper han med bjeffing. Nå kan vi søse og leke med han uten at hun bjeffer så voldsomt at vi må stoppe før leken egentlig har begynnt.
Spesielt Malin setter stor pris på dette, og de leker sammen som aldri før. Da opplever Caprinogutten bekymringsløse stunder, øyeblikk uten savn og sorg. Men straks leken er over ser vi tungsinnet komme sigende. Stakkar, han kommer nok til å savne henne lenge, han har aldri gjort noe som helst uten henne, nå har han ingen bestevenn å sove sammen med, gå tur sammen med, slappe av med.
Nå må han lære å leve uten henne.

Takk for all kjærlighet og vennskap, kjære Kellyjenta mi.

Du forlot oss i går, vennen min, men du vil alltid leve videre i hjertene våre, og gjennom arbeidet til Kellys Håp.
Det var jeg, den du elsket aller mest, den du stolte så totalt på, som var aktor, forsvarer og dommer.
I mange uker veide jeg for og imot, var du frisk nok til å leve? Var du så svekket at det var best for deg å slippe?
Som aktor argumenterte jeg for fellende dom, og la frem bevis på alderdomsvekkelse i form av ustøhet, stivhet, epileptiske anfall og redusert evne til å leve et verdig liv. Forsvareren var rask til å komme med motargument. Du viste fremdeles glede over korte turer, du satte pris på små økter med lek, matlysten var fremdeles på topp. Og ikke minst, du elsket å tilbringe tid sammen med meg og jublet av glede når jeg kom hjem.
Men til slutt satte dommeren strek for all argumentering, og avsa dommen. Livet ditt skulle avsluttes. Du skulle dø mens du fremdeles hadde livskvalitet og livsglede, du skulle slippe å svekkes mer, slippe å tape gleden over livet.
Du skulle få dø med den samme verdigheten du hadde levd med, du skulle få være en lykkelig hund til siste sekund.
Dagene etter at dommen hadde falt og time hos dyrlege Emma var bestilt var grusomme!!! Jeg elsket deg så utrolig høyt, det var dyp, inderlig og gjensidig kjærlighet mellom oss, og jeg slet med avgjørelsen som var tatt. Forsvareren ville ikke legge saken fra seg, det var så mange gode grunner til å omgjøre dommen.
Men jeg forsto, og klarte heldigvis å holde fast på, at avgjørelsen var tatt på grunnlag av kjærlighet til deg. Det var egoismen i meg som argumenterte for at du skulle få leve en stund til, det var mitt sterke behov for å beholde deg.
Det var ikke ditt beste forsvareren argumenterte for, det var mitt ønske om å utsette sorgen. Så når dagen kom var dommeren urokkelig. Tiden var inne, du skulle forlate oss. Du skulle ikke leve et stadig mer forringet liv for vår del.

Mange medlemmer av flokken din var samlet rundt deg denne siste stunden, og dyrlege Emma tok imot oss med varme, omsorg og respekt. Du slapp å bli løftet opp på bordet, du fikk sitte på gulvet, trygg og tillitsfull. Du var aldri redd for noe sammen med meg, du stolte på meg hele veien.
Da trettheten kom sigende la du deg ned med hodet inntil meg, lukket øynene og stønnet av velvære når jeg klødde deg i øret. Malin la seg ned på gulvet, tett inntil deg, og klappet og strøk deg. Vibeke og Mona satt like ved. På venterommet satt tante, så Malin skulle ha noen å gå til om det ble behov. Men Malin ble hos deg til det siste, hun vek ikke fra din side.
Vi ble værende en stund etter at hjertet ditt hadde sluttet å slå, det var så vanskelig å forlate deg der. Men vi visste at du hadde fått fred, at du slapp å oppleve fornedring, smerte og akterutseiling.
Da vi tilslutt forlot rommet, med deg liggende på gulvet, var det med elver av tårer, med dyp sorg.
Men det var også med god samvittighet. Jeg hadde elsket deg høyt nok til å la deg gå.