Etter uker med renslighetstrening, megling mellom tre generasjoner hund og daglige demonstrasjoner av reinspikka galskap (les: foring av hundene) har han fått nok, leita frem pistolen og iført seg ei bister maske.
Ikke så veldig rart, egentlig.
Han går her sammen med hundene hele dagen, tørker opp dammer, vasker gulv, oppdrar og koser, alt mens han gleder seg til jeg skal komme hjem fra jobb.
Og hva skjer? Når jeg har hilst på Malin, og gitt hver enkelt hund en real dose oppmerksomhet kjenner jeg en finger prikke meg på skuldra, og hører en sliten stemme: "Jeg også er her."
Stakkars maken min, ikke rart han vil på pistolklubbet og møte folk!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar