I det øyeblikk man tar på seg ansvaret for et dyr har man forpliktet seg til en dag å ta den vanskelige avgjørelsen. Som ansvarlig dyreeier har man ikke lov å prioritere seg selv og sine egne følelser når tiden kommer da dyret bør få slippe mer.
Det er vondt, knallvondt, men helt nødvendig.
Og nå er tiden kommet for min elskede Kelly. Hunden over alle hunder i hjertet mitt er sliten nå.
Starten på vårt liv sammen var mer enn traumatisk, for Kelly var redd og usikker og klarte å vri seg løs og stikke. Hun var så redd at hun ikke lot mennesker komme nær henne i det hele tatt, så det var umulig å få tak i henne.
Etter 22! døgn med intens leting og noen korte glimt på avstand fikk vi fanget henne i en felle. Da var hun blitt tilnærmet vill, og vi måtte gi henne beroligende medisin før vi kunne ta henne ut av fella.
Heldigvis hadde jeg avspaseringstimer og en forståelsefull sjef, så jeg kunne ligge på gulvet sammen med henne et helt døgn og bare stryke, prate og skape trygghet. Etter det har jeg vært selve innholdet i livet hennes, og vi har hatt 7 gode år sammen.
Fremdeles setter Kellyjenta mi pris på en tur i skogen, fremdeles har hun den samme gode matlysten. Fremdeles blir hun overlykkelig når hun ser meg, og hun elsker å tilbringe tid sammen med meg.
Derfor avslutter vi nå, mens livet fortsatt er noenlunde godt.
Takket være Kelly og hennes vanskelige start sammen med oss finnes det i dag en dyrevenngruppe som rykker ut og hjelper til når hunder kommer bort fra menneskene sine.
Minnet om Kelly vil alltid leve videre gjennom Kelly`s Håp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar