God lørdags morgen.

Dagen starter klokka 05.30 med en skikkelig eksplosjon! Bråvåkner av at Hoksi hyler slik bare små valper kan, og gamlemor Kelly knurrer som et uvær. Spretter ut av senga, mister balansen og slår handflata i gulvet, rett i en glatt, delvis flytende klatt tarminnhold! For ikke å tryne griper jeg selvfølgelig tak i dørhandtaket, hvorpå jeg glipper taket så handa sklir nedover døra. "Jan, hent dopapir, Malin, hent sepe, kan noen hjelpe meg å holde de andre hundene unna?" I kroken ved siden av meg sitter stakkars Hoksi og trenger trøst, ok, den andre handa mi er rein, jeg skal klappe deg lille venn.
Etter en stund er soverommet reint og fint igjen, best å få ut valpen før den tisser på gulvet.
En tur ut i nysnøen, så er det tilbake til soverommet og senga, drar dyna godt opp over skuldrene, Malin (som er torden-og-lyn-flyktning) i den ene armkroken, valpen i den andre, legg dere ned og sov noen timer til.
Langt, langt borte fra hører jeg en lyd, ligger og lytter en stund, vil ikke identifisere den! Det er Laika som traver frem og tilbake ved gangdøra, pistrer og piper og forteller i klartekst at hun har et viktig ærend.
Ut igjen, inn igjen og under dyna for et nytt forsøk, men søvnen vil ikke gripe tak i meg igjen. Det er noe som ikke stemmer, ett eller annet jeg ikke har gjort. Ligg helt rolig, så titter Ole Lukkøye frem fra bak skapet, under senga eller hvor han nå er, bare få fire hunder, maken og en niåring til å være musestille, det burde ikke være noen sak.
Kjenner søvnen krype innpå da jeg skjønner hva som mangler, jeg må ut og tisse!