Vinter i kosekroken

Har laga meg en kosekrok inne i karnappet, her sitter jeg med vindu og utsikt på tre kanter, og stua og peisen på den fjerde kanten. Utsikt rett til hundegården, mye underholdning der med valp, unghund og to voksne hunder. Akkurat nå er det vinter der ute, masse deilig snø som kan spises, graves i og lekes med. Snøen har lagt seg på selve nettingen, og når de kommer borti den drysser det ned, noe som leder til hopp og sprett og leken bjeffing.
Masse grønne planter i vinduskarmen gir en følelse av vår, i sterk kontrast til det eventyrlandskapet jeg kikker ut på. Laptopen på fanget og kaffekoppen innenfor rekkevidde, har det egentlig utrolig godt!
I kveld skal jeg markere Blue Butterfly Day og tenne lys her i kroken min, spesielt med ei god venninne i tankene. Tenker på hvor godt jeg har det, og er takknemlig for alle sorgene jeg ikke har hatt.

Osteoporose og tissetrengte hunder.

Har vært i ei elendig form i natt, med mageknip og kulsinger. Så da valpen måtte ut prøvde jeg å være¨å rask som mulig. Det var ikke særlig lønnsomt! Idet jeg stakk beina inn i tøflene krølla den ene tåa seg, og jeg kjente en umiskjennelig smerte og hørte en liten kneppelyd! Ja, rakk å få ut valpen før det var for sent, og så krøp jeg slukøra til sengs igjen, med mageknip, kvalme OG brukket tå!

Hevnen er våt!

Laika har løpetid og er litt streng med Hoksi for tiden. Etter iherdige forsøk på å oppdra guttungen blir hun tørst og går til vannskåla. Da legger pøbelen ene gigantlabben sin på skalla hennes og trykker henne ned i vannet!

Det fosser ned.

Himmelen har åpnet seg, det fosser ned i enorme mengder. Maken ringer når jeg er på vei hjem fra jobb, vegen vår er ødelagt, går ikke an å kjøre der. Ok, jeg parkerer bilen lenger nedi bakken og trasker hjem, nedlasset med varer. Har ikke hette, nakken er blottlagt for været, som altså fosser ned i enorme mengder. Skritter over ei grøft som jeg ikke kan huske å ha sett før, så ei grøft til før jeg bokstavlig talt vasser oppover bakken. Innen jeg når ytterdøra er jeg gjennomvåt, kald og ikke helt blid. Men nå er jeg i alle fall inne, nå blir jeg ikke våtere. Sparker av meg støvlene, strømpene er de eneste tørre plaggene. Åpner innerdøra for å hilse på fire hunder som er glad og lykkelig for å se meg, da jeg forstår at valpen er så lykkelig at han ikke klarer å holde seg. Det fosser ned i enorme mengder, rett på strømpene mine!

Midnattstur i skogen.

Det er kveldens siste luftetur for Laika og Hoksi, og idet vi skal gå inn igjen får Laika en knakende god ide. Som et lyn stikker hun ut av hagen med kurs for skogen. Jeg loser Hoksi inn i gangen, tar på meg støvler og trasker etter henne. Det er ingen grunn til panikk, jeg vet nøyaktig hva som har stukket henne, så det er bare å traske etter. Opp bakken, ta av ved grinda og følge skogsveien et stykke. Og ganske riktig, det står hun og tygger på et hjorteskinn som hun måtte gå ifra dagen før. Og der står jeg, ved midnatt, ute i skogen i pysjamas og støvler!

Det er noen som kan å nyte snøen, tydeligvis.

Det daler sakte, lett og fin snø, ikke akkurat det jeg ønsker mest ! Men lille Hoksi syns det er deilig. Han stiller seg midt på plassen, glemmer at vi egentlig er ute fordi han skal tisse, løfter hodet og gjør seg tilsynelatende klar til å ule. Endelig! Endelig skal jeg få høre ulven i han, hittil er det bare maken min som har fått oppleve det. Den lille ulvegutten åpner munnen mens jeg holder pusten i spenning. Så lukker han øynene og nyter snøen som treffer tungen hans. Ikke noe ul, ikke en lyd i det hele tatt, bare ren nytelse av de små, hvite snøflakene.

Språksnubling.

Er i dusjen sammen med Hoksi Manitu, må trene når han enda er liten og håndterlig. Etter en stund syns han at det begynner å bli nok, og vil gå ut av dusjen. Da stiller Malin seg i dusjåpninga og er "gangsperre!"

Maken har leita frem pistolen

Etter uker med renslighetstrening, megling mellom tre generasjoner hund og daglige demonstrasjoner av reinspikka galskap (les: foring av hundene) har han fått nok, leita frem pistolen og iført seg ei bister maske.
Ikke så veldig rart, egentlig.
Han går her sammen med hundene hele dagen, tørker opp dammer, vasker gulv, oppdrar og koser, alt mens han gleder seg til jeg skal komme hjem fra jobb.
Og hva skjer? Når jeg har hilst på Malin, og gitt hver enkelt hund en real dose oppmerksomhet kjenner jeg en finger prikke meg på skuldra, og hører en sliten stemme: "Jeg også er her."
Stakkars maken min, ikke rart han vil på pistolklubbet og møte folk!

Håndarbeid og gamle katter.

Fikk en ledig stund for meg selv i dag, yes, frem med nål og tråd, her skal det ordnes puter til kosekroken! Tre hunder i hundegården, ok, ingen problem med dem. Valpen får utlevert favorittleken, så han legger seg fint ned på plassen sin og tygger i vei. Krøller meg sammen i sofaen, for en gangs skyld bare jeg, TVen og håndarbeidet. Tror jeg.......   Hører noen lyder under sofaen, sikkert bare valpen som har flytta litt på seg. Tror jeg......
Plutselig kommer noe oransje susende! Jeg skvetter til, ene  handa fyker opp i refleks. For sent går det opp for meg at hånda, den med nåla selvfølgelig, har kurs rett mot katten Felix som kommer inn for landing i fanget mitt. To hyl, det ene fra meg, det andre virker utenomjordisk, 20 klør som spinner på låra mine, og Felix er vekk. Det samme er nåla, som via en tynn tråd er fast i puta! Katten fyker opp loftstrappa, puta etter, og det kan bare bety en ting: pus er blitt nålepute! 

Gamlemor skal få sove i fred.

Kelly på snart ti er for gammel til å sette pris på valpens nattlige lek, og tar han litt for hardt. Egentlig skulle valpen sove i bur, vi har kjøpt et stort, flott bur med tanke på at han skal vokse masse. Men der vil han ikke være, det var der han skada foten sin i et desperat forsøk på å komme seg ut. Så hva gjør vi da for å unngå valpeoppdragelse etter sur-tispe-metoden? Jo, vi tilbyr gamlemor å sove i buret! Forsiktig inn, snuse litt rundt, dette er hun ikke vant til. Så faller hun sammen med et langtrukket, lettet sukk. God natt.

Klar melding fra niåringen.

Malin deler ut Loveharts, en til mamma og en til pappa. På begge står det "in love." Skal ikke Vidar få en da? Finn en med riktig tekst til han. Hvorpå hun blar gjennom dropsene og legger et foran han. "Bye bye."

God lørdags morgen.

Dagen starter klokka 05.30 med en skikkelig eksplosjon! Bråvåkner av at Hoksi hyler slik bare små valper kan, og gamlemor Kelly knurrer som et uvær. Spretter ut av senga, mister balansen og slår handflata i gulvet, rett i en glatt, delvis flytende klatt tarminnhold! For ikke å tryne griper jeg selvfølgelig tak i dørhandtaket, hvorpå jeg glipper taket så handa sklir nedover døra. "Jan, hent dopapir, Malin, hent sepe, kan noen hjelpe meg å holde de andre hundene unna?" I kroken ved siden av meg sitter stakkars Hoksi og trenger trøst, ok, den andre handa mi er rein, jeg skal klappe deg lille venn.
Etter en stund er soverommet reint og fint igjen, best å få ut valpen før den tisser på gulvet.
En tur ut i nysnøen, så er det tilbake til soverommet og senga, drar dyna godt opp over skuldrene, Malin (som er torden-og-lyn-flyktning) i den ene armkroken, valpen i den andre, legg dere ned og sov noen timer til.
Langt, langt borte fra hører jeg en lyd, ligger og lytter en stund, vil ikke identifisere den! Det er Laika som traver frem og tilbake ved gangdøra, pistrer og piper og forteller i klartekst at hun har et viktig ærend.
Ut igjen, inn igjen og under dyna for et nytt forsøk, men søvnen vil ikke gripe tak i meg igjen. Det er noe som ikke stemmer, ett eller annet jeg ikke har gjort. Ligg helt rolig, så titter Ole Lukkøye frem fra bak skapet, under senga eller hvor han nå er, bare få fire hunder, maken og en niåring til å være musestille, det burde ikke være noen sak.
Kjenner søvnen krype innpå da jeg skjønner hva som mangler, jeg må ut og tisse!

Hjelp, Hoksi har ikke vondt i foten mer!

Hoksi Manitu, verdens nydeligste lille ulvehund, har glemt at han har en skadd fot. Prøv å fortelle en valp på tre måneder at han skal ta det med ro i 14 dager til, da. Han har bristet albuen sin, og skal holde seg mest mulig i ro, og det funka greit det, så lenge han hadde vondt. Men nå er det full fart og hopp og sprett, så jeg sitter bare og venter på hylet som forteller meg at skaden er forverret. Det skal bli 14 lange dager før vi kan slappe av, forstår jeg.