Der er`n, gitt!

Niese Mona og jeg har leita ei heil uke. Vi har traska frem og tilbake på stiene i Larsgården, saumfart hver centimeter av øvre og nedre gravlund, kjent et ekkelt gufs og nesten løpt ut fra gravstedet midt på natt. Vi har vært oppe i trær og under røtter, vi kjenner hver eneste benk og hvert eneste skilt i området. Vi har klødd oss i hodet, tolka og mistolka, printa ut kart og snudd dem i alle retninger, nesten på vranga! Høyre-venstre-venstre-høyre.... til slutt miste vi nesten troa på egen barneskolelærdom. Vi har vært på de merkeligste plasser i klissvåte sko og virkelig hatt mulighet til å bli både gul og blå, vi har rusla på stille stier sammen med andre som bare helt tilfeldig var ute og rusla akkurat der, vi har bøyd oss ned med hundepose og plukket opp usynlige kladaser, det var ingen som så at hunden min bare tissa, var det vel?
Og så siste innspurt, stemmen til Mona på telefonen forteller at det er kommet et nytt hint. Hiver meg i bilen, (innrømmer at konkurranseinnstinktet gjør noe med kjøringa) Mona, ring Thor Idar, ring televerket, hvem som helst! Var på nippet til å be henne ringe statsministeren, men kom på at han sjelden kan svare på noe som helst.
Idet jeg stopper utenfor huset hennes ser jeg ei grønn boks i veikanten, har sikkert sett den hundre ganger før, men aldri lagt merke til at det er en kode på den. Jippi, vi er på sporet! Full fart til Larsgården, finner ganske fort nummer 4705, så 4704, 4703...... Hvor er 4707??? Roter oss litt bort, 4712? Næh.
Tre ungdommer på sykkel er tydeligvis på samme spor som oss, ok, kom igjen, dere sykler, vi kjører bil! En plutselig innskytelse får meg til å forstå at vi er på feil side av veien. Vi må krysse, komme oss forbi de ungdommene, komme frem til neste boks før dem. Nå blir høyre og venstre virkelig satt på prøve i et forsøk på å svinge begge veier omtrent samtidig, bråstopper foran neste boks, Mona hopper ut av bilen før jeg får stoppet. I neste sekund signaliserer hun at det er rett nummer, og så ligger hun omtrent langflat i gresset og leter med begge hender. Jeg parkerer så fort (og lite ulovlig) som jeg kan, løper frem til boksa og gir meg til å grafse med fingrene i det dype gresset.
Og der, der er`n, gitt!

27 kilo valp i farta.

Sitter på gulvet og koser med Laika, min vakre unghund som blir to år neste måned. Hun strekker hodet opp mot meg og lar tunga kjærtegne meg under haka. Hun er stor og sterk, vilter og leken,  men i slike stunder er hun bare mild og forsiktig. Jeg legger ansiktet mot den glatte, myke pelsen hennes og nyter et sjeldent øyeblikk av tosomhet.
Plutselig blir jeg oppmerksom på en buldring, som en hel hjorteflokk på flukt, eller et elefantopptog ute av kontroll. Det kommer nærmere, blir sterkere.......
For sent skjønner jeg hva det er, det er Hoksi på vei opp trappa! Beistet har kurs rett mot meg, tar sats på et par meters avstand og landet rett oppå ryggen min så jeg flater ut. Tunga hans sveiper ivrig over hele ansiktet mitt, de enorme labbene hans tramper over meg mens vi begge forsøker å gjenvinne balansen.
Og underst ligger Laika, med meg og 27 kilo valp kavende over seg!

Hva er det Caprino sanser?

Den dagen jeg kom hjem fra dyrlegen uten Kellyjenta la jeg en stein med navnet hennes ved en disse mellom to gamle furutrær i utkanten av hagen. Jeg satte ned en bukett roser, satte meg på dissa og lot tankene vandre. Caprino satte seg ved siden av steinen, strakte seg over den og snuste på blomstene, før han la seg ned foran meg.
Jeg syntes det var utrolig rørende, selv om jeg visste at det selvfølgelig var helt tilfeldig. Kelly var ikke begravd der, det var bare en minneplass, en stein med navnet hennes på. Caprino kan ikke lese, han er i det hele tatt ikke den smarteste hunden jeg kjenner.
Men nå begynner jeg å lure! Hver eneste gang han er løs i hagen går han bort dit, snuser på steinen og løfter på bakfoten. Det er som om han markerer at dette er hans territorie, at her er det noe som er hans, noe han ikke vil gi fra seg.
Så hva er det han sanser? Følte og forsto han at det var her jeg tok det siste farvel? Forsto han allerede da at hun var borte, at hun ikke skulle komme tilbake?
Ikke vet jeg hva som skjer inni hodet hans, men en ting vet jeg: minnestedet mitt er ikke bare mitt, det er Caprino`s også. Og skulle vi være heldig å få sol i løpet av sommeren får han det helt for seg selv, sånn som han urinerer!!