Lille Hoksi Manitu har ei seng på stua, full av leker i alle fasonger og av mange materialer. Han elsker melkekartonger, og har funnet ut hvordan han enkelt skal få dem til å formere seg. To overdimensjonerte fremlabber godt plassert på kartongen, et grepa tak med kjeften, og så er det bare å riste.
Kosebamser er også stas, men det er litt vanskelig å holde rede på hvilke som er hans og hvilke som tilhører Malin. De beste kosebamsene har lang hale, de kan avlives ved å slenge dem kraftig mot gulvet, veggen, en stol eller for den del en menneskelegg.
Lange strimler av tovet ull er heller ikke å forakte, de egner seg særdeles godt til drakamper. Jeg holder den ene enden, han den andre, og så drar vi så hardt vi kan. Under en slik kamp lønner det seg å skifte grep ofte, da slipper han den såvidt, for så å feste tennene rundt den igjen og dra med fornyet kraft.
Det tok sin tid før jeg forsto hva han egentlig drev med. For hvert nye grep var han en cm nærmere fingrene mine!
Men i kveld frister ingen av lekene hans, han er tydelig på jakt etter nye trofeer. Dagboka til Malin er det første på menyen, så et lite skrin som hun har skattene sine i.
Penalhuset hennes nedlegger han tre! ganger, til tross for at jeg dytter det godt ned i ranselen og drar til snora. En sofapute, strikketøyet mitt, et par ikke helt rene strømper, et stearinlys med stake, meldeboka hennes og en bukett tusenfryd står også høyt i kurs.
Og jeg etter, tar fra han alle disse fantastiske byttene og gir han en uttygd (og kjedelig lovlig) kosebamse.
Greit det, for så vidt, på den måten får jeg vist han hva som er lov og ikke lov.
Men når røveren stolt kommer bærende med en biffkniv er grensa nådd!
God natt, Hoksi, vi sees i morgen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar