Der er`n, gitt!

Niese Mona og jeg har leita ei heil uke. Vi har traska frem og tilbake på stiene i Larsgården, saumfart hver centimeter av øvre og nedre gravlund, kjent et ekkelt gufs og nesten løpt ut fra gravstedet midt på natt. Vi har vært oppe i trær og under røtter, vi kjenner hver eneste benk og hvert eneste skilt i området. Vi har klødd oss i hodet, tolka og mistolka, printa ut kart og snudd dem i alle retninger, nesten på vranga! Høyre-venstre-venstre-høyre.... til slutt miste vi nesten troa på egen barneskolelærdom. Vi har vært på de merkeligste plasser i klissvåte sko og virkelig hatt mulighet til å bli både gul og blå, vi har rusla på stille stier sammen med andre som bare helt tilfeldig var ute og rusla akkurat der, vi har bøyd oss ned med hundepose og plukket opp usynlige kladaser, det var ingen som så at hunden min bare tissa, var det vel?
Og så siste innspurt, stemmen til Mona på telefonen forteller at det er kommet et nytt hint. Hiver meg i bilen, (innrømmer at konkurranseinnstinktet gjør noe med kjøringa) Mona, ring Thor Idar, ring televerket, hvem som helst! Var på nippet til å be henne ringe statsministeren, men kom på at han sjelden kan svare på noe som helst.
Idet jeg stopper utenfor huset hennes ser jeg ei grønn boks i veikanten, har sikkert sett den hundre ganger før, men aldri lagt merke til at det er en kode på den. Jippi, vi er på sporet! Full fart til Larsgården, finner ganske fort nummer 4705, så 4704, 4703...... Hvor er 4707??? Roter oss litt bort, 4712? Næh.
Tre ungdommer på sykkel er tydeligvis på samme spor som oss, ok, kom igjen, dere sykler, vi kjører bil! En plutselig innskytelse får meg til å forstå at vi er på feil side av veien. Vi må krysse, komme oss forbi de ungdommene, komme frem til neste boks før dem. Nå blir høyre og venstre virkelig satt på prøve i et forsøk på å svinge begge veier omtrent samtidig, bråstopper foran neste boks, Mona hopper ut av bilen før jeg får stoppet. I neste sekund signaliserer hun at det er rett nummer, og så ligger hun omtrent langflat i gresset og leter med begge hender. Jeg parkerer så fort (og lite ulovlig) som jeg kan, løper frem til boksa og gir meg til å grafse med fingrene i det dype gresset.
Og der, der er`n, gitt!