Vakre lille ulvegutten er 6 måneder i dag.

Den lille valpen som sov på fanget mitt for litt siden er blitt en stor, flott hund. Går han opp på to kan han legge frembeina på skuldrene mine, og når vi går tur kan jeg klappe han på hodet uten å bøye meg ned. Han vokser så fort at jeg vurderer å måle han før og etter tur!
Men inni hodet sitt er han heldigvis fremdeles en liten valp som elsker lek og moro, som biter seg fast i øret til reservemamma Laika og løper av gårde med henne, som ikke klarer å styre blæra si når han blir opphisset.
Med så stor valp blir det også store skvetter, og dagene går med til å løpe rundt med dopapir og vaskemiddel på sprayflaske. Men han er verd det, skjønn som han er.

En ny hverdag for Caprino

Lillebror Caprino savner Kelly, det er det ingen tvil om. Det er 6 dager siden hun døde, og han har kanskje spist to skåler mat i denne perioden. Han bare snuser på maten sin, tar en bit eller to, og går sin vei.
Han ligger ikke på den vante plassen sin foran sofaen heller, han flytter seg hele tiden avhengig av hvor jeg er.
Han ligger og stirrer tomt ut i lufta, eller han kikker bak seg for å se om hun kommer.
Stakkars gutten, han har levd sammen med Kelly siden han var en liten hvalp, og vi feira åtteårs-dagen hans med å ta henne fra han!
Men vi ser også positive øyeblikk. Når vi prøver å avlede han med lek følger han med på en helt annen måte enn før. Nå er der ingen Kelly som stopper han med bjeffing. Nå kan vi søse og leke med han uten at hun bjeffer så voldsomt at vi må stoppe før leken egentlig har begynnt.
Spesielt Malin setter stor pris på dette, og de leker sammen som aldri før. Da opplever Caprinogutten bekymringsløse stunder, øyeblikk uten savn og sorg. Men straks leken er over ser vi tungsinnet komme sigende. Stakkar, han kommer nok til å savne henne lenge, han har aldri gjort noe som helst uten henne, nå har han ingen bestevenn å sove sammen med, gå tur sammen med, slappe av med.
Nå må han lære å leve uten henne.

Takk for all kjærlighet og vennskap, kjære Kellyjenta mi.

Du forlot oss i går, vennen min, men du vil alltid leve videre i hjertene våre, og gjennom arbeidet til Kellys Håp.
Det var jeg, den du elsket aller mest, den du stolte så totalt på, som var aktor, forsvarer og dommer.
I mange uker veide jeg for og imot, var du frisk nok til å leve? Var du så svekket at det var best for deg å slippe?
Som aktor argumenterte jeg for fellende dom, og la frem bevis på alderdomsvekkelse i form av ustøhet, stivhet, epileptiske anfall og redusert evne til å leve et verdig liv. Forsvareren var rask til å komme med motargument. Du viste fremdeles glede over korte turer, du satte pris på små økter med lek, matlysten var fremdeles på topp. Og ikke minst, du elsket å tilbringe tid sammen med meg og jublet av glede når jeg kom hjem.
Men til slutt satte dommeren strek for all argumentering, og avsa dommen. Livet ditt skulle avsluttes. Du skulle dø mens du fremdeles hadde livskvalitet og livsglede, du skulle slippe å svekkes mer, slippe å tape gleden over livet.
Du skulle få dø med den samme verdigheten du hadde levd med, du skulle få være en lykkelig hund til siste sekund.
Dagene etter at dommen hadde falt og time hos dyrlege Emma var bestilt var grusomme!!! Jeg elsket deg så utrolig høyt, det var dyp, inderlig og gjensidig kjærlighet mellom oss, og jeg slet med avgjørelsen som var tatt. Forsvareren ville ikke legge saken fra seg, det var så mange gode grunner til å omgjøre dommen.
Men jeg forsto, og klarte heldigvis å holde fast på, at avgjørelsen var tatt på grunnlag av kjærlighet til deg. Det var egoismen i meg som argumenterte for at du skulle få leve en stund til, det var mitt sterke behov for å beholde deg.
Det var ikke ditt beste forsvareren argumenterte for, det var mitt ønske om å utsette sorgen. Så når dagen kom var dommeren urokkelig. Tiden var inne, du skulle forlate oss. Du skulle ikke leve et stadig mer forringet liv for vår del.

Mange medlemmer av flokken din var samlet rundt deg denne siste stunden, og dyrlege Emma tok imot oss med varme, omsorg og respekt. Du slapp å bli løftet opp på bordet, du fikk sitte på gulvet, trygg og tillitsfull. Du var aldri redd for noe sammen med meg, du stolte på meg hele veien.
Da trettheten kom sigende la du deg ned med hodet inntil meg, lukket øynene og stønnet av velvære når jeg klødde deg i øret. Malin la seg ned på gulvet, tett inntil deg, og klappet og strøk deg. Vibeke og Mona satt like ved. På venterommet satt tante, så Malin skulle ha noen å gå til om det ble behov. Men Malin ble hos deg til det siste, hun vek ikke fra din side.
Vi ble værende en stund etter at hjertet ditt hadde sluttet å slå, det var så vanskelig å forlate deg der. Men vi visste at du hadde fått fred, at du slapp å oppleve fornedring, smerte og akterutseiling.
Da vi tilslutt forlot rommet, med deg liggende på gulvet, var det med elver av tårer, med dyp sorg.
Men det var også med god samvittighet. Jeg hadde elsket deg høyt nok til å la deg gå.

Et liv går mot slutten.

I det øyeblikk man tar på seg ansvaret for et dyr har man forpliktet seg til en dag å ta den vanskelige avgjørelsen. Som ansvarlig dyreeier har man ikke lov å prioritere seg selv og sine egne følelser når tiden kommer da dyret bør få slippe mer.
Det er vondt, knallvondt, men helt nødvendig.
Og nå er tiden kommet for min elskede Kelly. Hunden over alle hunder i hjertet mitt er sliten nå.

Starten på vårt liv sammen var mer enn traumatisk, for Kelly var redd og usikker og klarte å vri seg løs og stikke. Hun var så redd at hun ikke lot mennesker komme nær henne i det hele tatt, så det var umulig å få tak i henne.
Etter 22! døgn med intens leting og noen korte glimt på avstand fikk vi fanget henne i en felle. Da var hun blitt tilnærmet vill, og vi måtte gi henne beroligende medisin før vi kunne ta henne ut av fella.
Heldigvis hadde jeg avspaseringstimer og en forståelsefull sjef, så jeg kunne ligge på gulvet sammen med henne et helt døgn og bare stryke, prate og skape trygghet. Etter det har jeg vært selve innholdet i livet hennes, og vi har hatt 7 gode år sammen.
Fremdeles setter Kellyjenta mi pris på en tur i skogen, fremdeles har hun den samme gode matlysten. Fremdeles blir hun overlykkelig når hun ser meg, og hun elsker å tilbringe tid sammen med meg.
Derfor avslutter vi nå, mens livet fortsatt er noenlunde godt.
Takket være Kelly og hennes vanskelige start sammen med oss finnes det i dag en dyrevenngruppe som rykker ut og hjelper til når hunder kommer bort fra menneskene sine.
Minnet om Kelly vil alltid leve videre gjennom Kelly`s Håp.

Oppdrag "Redd Ziko" gjennomført med glans.

Kelly kom hjem klokka fem i dag, sammen med Ziko og mennesket hans. De var alle i strålende humør, mennesket mest av alle. Kelly har vært hos Ziko i tre dager, og sammen har de til fulle vist at han har forutsetninger til å leve et lykkelig hundeliv hvis han bare får en hundevenn.
Sammen med Kelly taklet han menneskets fravær, han la seg rolig ned og slappet av ved siden av henne. Borte var uroen, fortvilelsen og panikken som har plaget han hver gang mennesket hans måtte la han være alene.
Gode, gamle Kelly har gjort en fantastisk jobb, hun har hjulpet en venn i nød, hjulpet han til å vise at livet kan være bedre enn alternativet.
Menneskets bekymring og dårlige samvittighet var sterkt redusert, de plagede tankene og følelsene erstattet med håp.
Om hun bare finner et nytt menneske til Ziko, et menneske som også har en hundevenn til han, kan hun gravlegge den vonde samvittigheten i stedet for å gravlegge Ziko.

Kelly redder Ziko`s liv.

Ziko er en vakker Gordon Setter på 4 år, som dessverre har utviklet separasjonsangst. Liv Hilde, som eier han, har spurt de fleste og prøvd det meste, men er kommet til at det beste for Ziko vil være å få slippe mer. Hun tar den tunge avgjørelsen at Ziko skal dø, bare 4 år gammel. Da er det vi kommer på å prøve en siste ting, i et siste desperat forsøk på å unngå avliving.
Kelly, en trygg og rolig dame på snart ti. Stødig og sikker, bestemt og trygg, og viktigst av alt, helt rolig når hun blir alene! Kan hun være redningen? Kan det tenkes at Ziko vil roe seg ned dersom han får selskap? Er det ganske enkelt en hundevenn han trenger?
Kelly drar på besøk, eller oppdrag angstdemping. Og hva skjer? Allerede neste dag kan eieren forlate leiligheta i ti minutter uten at Ziko flipper ut. Litt senere på dagen blir hun borte en hel time. Hun sitter i leiligheta over og lytter. Ikke en lyd! Ingen tegn til uro. Går ned igjen og finner begge hundene liggende rolig og avslappet. Nytt forsøk, denne gangen en og en halv time, samme gode resultat.
Alt tyder på at Ziko kan leve et godt liv bare han får en trygg og rolig, firbeint samboer.
Nå er det gått et døgn, Kelly blir hos han to døgn til, så får vi se hvordan det går. Han skulle vært død noen timer nå, men han lever, og han er rolig! Det virker lovende, kanskje skal han få leve videre?

Stakkars Maximus er syk.

Maximus, den snille og gode hesten som Malin bruker å ri, er blitt syk. Han har feber og dårlig matlyst, i likhet med flere hester på stallene i området. Han setter pris på at vi tar med epler til han, men spiser lite av den vanlige maten sin. Men stell og kos er godt allikevel, da.
Malin kan selvfølgelig ikke ri Max nå, så i dag fikk hun låne en annen hest, lille kjappe Tundra. Du snakker om krutt! Den lille kroppen sitret av energi, det var ikke snakk om å sjenkle, bare tenke sjenkel, så suste hun av gårde. Noe helt annet enn Max, som må drives og jobbes med hele tiden.  På sidelinja sto jeg , som vanligvis er totalt avslappet når Malin rir, og holdt pusten. Kan dette gå bra? Jada, det gjorde det, og hele ansiktet til Malin fortalte at dette var gøy!
Jeg har vurdert litt frem og tilbake om hun er klar til å bli med på moskus-safari på Dovrefjell til sommeren, kommet frem til at hun er god nok, under litt tvil. Vel, den tvilen forsvant i dag, jenta skal på ridetur i fjellheimen, ja!