Oppdrag "Redd Ziko" gjennomført med glans.

Kelly kom hjem klokka fem i dag, sammen med Ziko og mennesket hans. De var alle i strålende humør, mennesket mest av alle. Kelly har vært hos Ziko i tre dager, og sammen har de til fulle vist at han har forutsetninger til å leve et lykkelig hundeliv hvis han bare får en hundevenn.
Sammen med Kelly taklet han menneskets fravær, han la seg rolig ned og slappet av ved siden av henne. Borte var uroen, fortvilelsen og panikken som har plaget han hver gang mennesket hans måtte la han være alene.
Gode, gamle Kelly har gjort en fantastisk jobb, hun har hjulpet en venn i nød, hjulpet han til å vise at livet kan være bedre enn alternativet.
Menneskets bekymring og dårlige samvittighet var sterkt redusert, de plagede tankene og følelsene erstattet med håp.
Om hun bare finner et nytt menneske til Ziko, et menneske som også har en hundevenn til han, kan hun gravlegge den vonde samvittigheten i stedet for å gravlegge Ziko.

Kelly redder Ziko`s liv.

Ziko er en vakker Gordon Setter på 4 år, som dessverre har utviklet separasjonsangst. Liv Hilde, som eier han, har spurt de fleste og prøvd det meste, men er kommet til at det beste for Ziko vil være å få slippe mer. Hun tar den tunge avgjørelsen at Ziko skal dø, bare 4 år gammel. Da er det vi kommer på å prøve en siste ting, i et siste desperat forsøk på å unngå avliving.
Kelly, en trygg og rolig dame på snart ti. Stødig og sikker, bestemt og trygg, og viktigst av alt, helt rolig når hun blir alene! Kan hun være redningen? Kan det tenkes at Ziko vil roe seg ned dersom han får selskap? Er det ganske enkelt en hundevenn han trenger?
Kelly drar på besøk, eller oppdrag angstdemping. Og hva skjer? Allerede neste dag kan eieren forlate leiligheta i ti minutter uten at Ziko flipper ut. Litt senere på dagen blir hun borte en hel time. Hun sitter i leiligheta over og lytter. Ikke en lyd! Ingen tegn til uro. Går ned igjen og finner begge hundene liggende rolig og avslappet. Nytt forsøk, denne gangen en og en halv time, samme gode resultat.
Alt tyder på at Ziko kan leve et godt liv bare han får en trygg og rolig, firbeint samboer.
Nå er det gått et døgn, Kelly blir hos han to døgn til, så får vi se hvordan det går. Han skulle vært død noen timer nå, men han lever, og han er rolig! Det virker lovende, kanskje skal han få leve videre?

Stakkars Maximus er syk.

Maximus, den snille og gode hesten som Malin bruker å ri, er blitt syk. Han har feber og dårlig matlyst, i likhet med flere hester på stallene i området. Han setter pris på at vi tar med epler til han, men spiser lite av den vanlige maten sin. Men stell og kos er godt allikevel, da.
Malin kan selvfølgelig ikke ri Max nå, så i dag fikk hun låne en annen hest, lille kjappe Tundra. Du snakker om krutt! Den lille kroppen sitret av energi, det var ikke snakk om å sjenkle, bare tenke sjenkel, så suste hun av gårde. Noe helt annet enn Max, som må drives og jobbes med hele tiden.  På sidelinja sto jeg , som vanligvis er totalt avslappet når Malin rir, og holdt pusten. Kan dette gå bra? Jada, det gjorde det, og hele ansiktet til Malin fortalte at dette var gøy!
Jeg har vurdert litt frem og tilbake om hun er klar til å bli med på moskus-safari på Dovrefjell til sommeren, kommet frem til at hun er god nok, under litt tvil. Vel, den tvilen forsvant i dag, jenta skal på ridetur i fjellheimen, ja!

Vinter i kosekroken

Har laga meg en kosekrok inne i karnappet, her sitter jeg med vindu og utsikt på tre kanter, og stua og peisen på den fjerde kanten. Utsikt rett til hundegården, mye underholdning der med valp, unghund og to voksne hunder. Akkurat nå er det vinter der ute, masse deilig snø som kan spises, graves i og lekes med. Snøen har lagt seg på selve nettingen, og når de kommer borti den drysser det ned, noe som leder til hopp og sprett og leken bjeffing.
Masse grønne planter i vinduskarmen gir en følelse av vår, i sterk kontrast til det eventyrlandskapet jeg kikker ut på. Laptopen på fanget og kaffekoppen innenfor rekkevidde, har det egentlig utrolig godt!
I kveld skal jeg markere Blue Butterfly Day og tenne lys her i kroken min, spesielt med ei god venninne i tankene. Tenker på hvor godt jeg har det, og er takknemlig for alle sorgene jeg ikke har hatt.

Osteoporose og tissetrengte hunder.

Har vært i ei elendig form i natt, med mageknip og kulsinger. Så da valpen måtte ut prøvde jeg å være¨å rask som mulig. Det var ikke særlig lønnsomt! Idet jeg stakk beina inn i tøflene krølla den ene tåa seg, og jeg kjente en umiskjennelig smerte og hørte en liten kneppelyd! Ja, rakk å få ut valpen før det var for sent, og så krøp jeg slukøra til sengs igjen, med mageknip, kvalme OG brukket tå!

Hevnen er våt!

Laika har løpetid og er litt streng med Hoksi for tiden. Etter iherdige forsøk på å oppdra guttungen blir hun tørst og går til vannskåla. Da legger pøbelen ene gigantlabben sin på skalla hennes og trykker henne ned i vannet!

Det fosser ned.

Himmelen har åpnet seg, det fosser ned i enorme mengder. Maken ringer når jeg er på vei hjem fra jobb, vegen vår er ødelagt, går ikke an å kjøre der. Ok, jeg parkerer bilen lenger nedi bakken og trasker hjem, nedlasset med varer. Har ikke hette, nakken er blottlagt for været, som altså fosser ned i enorme mengder. Skritter over ei grøft som jeg ikke kan huske å ha sett før, så ei grøft til før jeg bokstavlig talt vasser oppover bakken. Innen jeg når ytterdøra er jeg gjennomvåt, kald og ikke helt blid. Men nå er jeg i alle fall inne, nå blir jeg ikke våtere. Sparker av meg støvlene, strømpene er de eneste tørre plaggene. Åpner innerdøra for å hilse på fire hunder som er glad og lykkelig for å se meg, da jeg forstår at valpen er så lykkelig at han ikke klarer å holde seg. Det fosser ned i enorme mengder, rett på strømpene mine!